21.08 - 12.09 2010:

Svein Johansen – malerier
Per Maning – fotografier
“Dèjà Vu”

Lørdag 21.august åpner Galleri Trafo en utstilling med to nestorer innenfor norsk samtidskunst. Den felles tittelen henspiller på en følelse av mer eller mindre ubevisst gjensyn. Uttrykket Dèjà Vu betyr som kjent å se noe for første gang,-  samtidig som dette oppleves som noe man har erfart tidligere. Fornemmelsen av gjenkjennelse underbygger  de relative sidene ved tidsperspektivet. På denne utstillingen får fenomenet en spesiell relevans, fordi tidens relative betydning går som en rød tråd gjennom begge kunstneres produksjon.
 
 
I Svein Johansens tidlige faser kunne vi oppleve tidsperspektivet knyttet til arven fra europeisk kulturhistorie. I hans malerier fra 80 – og 90-tallet  dreier tematikken ofte rundt kontrastfylte møter mellom kultur og natur. Et eksempel er Winterreise-serien fra 1979 – 83  som med sine flytende skildringer av monumental arkitektur og parkanlegg  bærer i seg en dualistisk tematikk, : polariseringer mellom det tiltrekkende og frastøtende. Vakre og spontant ekspressive maleriske foredrag som skjuler noe urovekkende like under overflaten. Fortiden innhenter oss, i all sin monumentale prakt og brutalitet. Malerienes  litterære innhold handlet  i hovedsak om disse motsetningene, og slik forholder det seg fortsatt.
 
På denne utstillingen viser Svein Johansen et lite antall nye malerier i stort format. De har et høyere abstraksjonsnivå enn tidligere, et klarere fokus på formale verdier, samtidig holdes forbindelsen til hans generelle tematikk ved like. Bildene er bygget opp i luftige, atmosfæriske plan i gråtoner avgrenset av et nett med stringente, smale penselstrøk i en klarere fargeskala. Linjene organiserer billedplanet samtidig som de antyder volumer og dybde i et klassisk billedoppsett. Maleriene er gjerne bygget opp med en åpning i midtpartiet flankert av sokkel-lignende formdannelser på sidene. I mellomrommene kan vi ane vage menneskefigurer, som i distanserte og falmede scenebilder.
 
Illusjonsrommet setter Svein Johansens malerier inn i en lang europeisk tradisjon, og i de nye bildene finner vi referanser bl.a. til ett av Tizians paveportretter og scener hentet fra Andrej Tarkovskijs filmer. Malerienes  flyktige og svevende preg assosierer til klassisk og samtidig musikk, den kunstformen kunstneren selv vurderer høyest.
 
Svein Johansen er født i 1946 og bosatt i Oslo. Han er utdannet ved  Kunstakademiet, dessuten som kjemiingeniør ved Oslo Ingeniørskole. Siden debuten med separatutstilling i UKS i 1975 har han hatt en omfattende utstillingsvirksomhet bl.a. i Kunstnerforbundet, Bergen Kunstforening, Galleri Christian Dam, København og Lillehammer Kunstmuseum. Han er innkjøpt av Nasjonalmuseet, Museet for Samtidskunst,  de finske og islandske nasjonalgalleriene, og av de fleste norske kunstmuseer. Av offentlige utsmykningsoppdrag kan nevnes : Universitetet i Oslo,
Oslo kommune, Norges Bank, Stortinget og Regjeringsbygget i Oslo.
 
Per Maning viser et tyvetalls nye fotografier i liggende A4 format med samletittelen    ”Dèjà vecu”, altså ”Tidligere levd”. Ved første øyekast skiller motiv, tematikk  og  generelt billedoppsett seg fra hans tidligere arbeider.
 
Utgangspunktet for de nye fotografiene er noen bunter rustne og forvridde sprinkelfjærer med ukjent opprinnelse. Skrapjernet ble funnet på en oppryddingsdugnad på Ekely, Edvard Munchs gamle eiendom som ble parsellert ut til kunstnerboliger på 1950-tallet. I atelieret ble det organisk formede jerntrofèet oppstilt og fotografert mot en bakgrunn av stående trepanel.
 
Resultatet er blitt en ny serie fotografier som fungerer på flere plan. Mellom de nesten sorte jernspiralene, de myke skyggene i lysere valører og det rettlinjede trepanelet oppstår en slående dynamikk, en dialog mellom organiske og geometriske linjer hvor mellomrommene aktiviseres som formdannelser i et abstrahert billedbygg. Utsnitt og komposisjonsmønstre varierer, noe som gir fotoserien stor formal bredde.
 
Publikum knytter gjerne Per Manings fotokunst til  menneskers møter med dyr. Noen av hans mest kjente arbeider fra de siste tre ti-årene beskriver bl.a. hunders og selers isolasjon fra, eller kommunikasjon til menneskene. Betraktningen er hele tiden avgjørende, på hvilken måte blikket fører til kontakt eller adskillelse, på hvilken måte blikket kan avdekke handlingsmønstre og historier.
 
På samme måte som dyrs blikk eller medtatte porselensdukker forteller noe om erfaringer og tidsforløp kan noen korroderte jernspiraler antyde en historie eller to. De kan f.eks. ha tilhørt Edvard Munchs henfarne lenestol, - uansett kan skrapjernet gi oss en fornemmelse av tidligere opplevelser, noe vi har sett og ser igjen.
 
Betegnelsene innenfor stillebentradisjonen  gir interessante referanser;:  stilleben, (tysk), nature morte (fransk) og bodegon (spansk ).  Stille liv, død natur, oppstilling. Dette er i hovedsak hva Per Manings nye prosjekt går ut på. Fortiden banker på døren, og oversettes til overbevisende nye fotosekvenser.
 
Per Maning er født i 1943 og bosatt i Oslo.Han deltok på Sydney Biennalen i 1992, var Norges representant på Venezia-biennalen i 1995 og har stilt ut separat bl.a. i Museet for Samtidskunst, Oslo. Munchmuseet, Oslo. Museum Folkwang, Essen, Tyskland. Suermondt Ludwig Museum, Aachen, Tyskland. Albertinum, Staatliche Kunstsammlungen, Gemäldegalerie Neue Meister, Dresden,Tyskland. Institute of Visual Arts, Milwaukee, U.S.A. Laumeier Sculpture Park, St. Louis, U.S.A. Stephen Wirtz Gallery, San Francisco, U.S.A. Galleri Brandstrup, Oslo,. Galleri Riis, Oslo. Galleri Lars Bohman, Stockholm, Galleri Hippolyte, Helsinki.
 
Han er representert i bl.a. The Museum of Modern Art, New York
Museum Folkwang, Essen, Germany
Nasjonalmuseet, Oslo
Kiasma, Helsinki, Finnland.
Stedelijk Museum, Amsterdam
Moderna Museet, Stockholm, Sverige.
Samtidsmuseet, The Museum of Contemporary Art, Oslo
Malmø Museum, Malmø, Sweden